Kunnskapsmangfold er en forutsetning for beskyttelse og forvaltning av biologisk diversitet, skriver Cecilia Salinas.
I sitt innlegg «Det har en verdi å kunne navnet på 67 fiskeslag i din lokale elv» påpeker Arne Johan Vetlesen at det er absolutt nødvendig å verdsette kunnskapsmangfoldet i et aktivt forsøk på «å ville at verden skal vedvare og forbli vital». Jeg er helt enig i dette. Det har vært og er lagt mye vekt på biologisk diversitet, men diskusjoner om hvordan denne skal forvaltes og beskyttes, omhandler overraskende nok ikke beskyttelse og forvaltning av kunnskapsmangfoldet.
Urfolk, bønder og fiskere
Selv om urfolksgruppers tradisjonelle kunnskap er anerkjent, er det de naturvitenskapelige kunnskapspraksisene som definerer forvaltningen av biologisk diversitet. Forskjellige kunnskaper ønskes velkommen kun innenfor den stramme rammen for hva som er akseptert som ulikhet i vitenskap, og kun i form av diskurs. Urfolk kan «tro» hva de vil tro om hvordan miljøet de lever i fungerer, men handlingene som er forårsaket av denne troen, bør ikke stride med kunnskapen til biologer, økologer og andre vitenskapsfolk. Hvis de erfaringsnære kunnskapspraksisene forstyrrer den dominerende vitenskapelige kunnskapen, fornektes den som kunnskap og sees på bare som tro eller overtro (Mario Blaser 2010).
Dette skjer ikke bare med urfolk. Det skjer også med småbønder, fiskere og andre grupper som bor nær naturen i Norge og i verden. Deres erfaringsnære kunnskap, det Vetlesen omtalte som overlevelseskunnskap, blir ikke tatt i betraktning. Kunnskapen om biologisk diversitet og naturforvaltningen som verdsettes, er den som er produsert eller validert i kunnskapssentrene i det globale nord. I kunnskapsinstitusjonene oversettes andre kunnskapssystemer til kartesiansk pregede kategorier som skiller kultur og natur, på tross av at mange erfaringsnære kunnskaper viser til andre relasjoner.
«Sann» kunnskap
Dermed angår spørsmål om biologisk diversitet og overlevelse vitenskapens overmot, slik flere tenkere, inkludert Vetlesen har påpekt. Vitenskapens hybris i kombinasjon med en nyliberal akademia fremmer logikken til det jeg omtaler som en kunnskapsmonokultur. Under dagens nyliberale akademiske kår må det utvikles kunnskap i stadig raskere tempo. Dette på tross av at forståelse og nytenking egentlig er et resultat av tålmodighet, dyp nysgjerrighet og ydmykhet overfor andres og ens egen forståelse. På denne måten reproduseres det modernistiske mønsteret av hierarkiske relasjoner som er med på å opprettholde den koloniale forskjellen. Muligheten for å forstå andre kunnskapssystemer, for å verdsette reelt kunnskapsmangfold, og for samspill med ulike kunnskaper på en symmetrisk måte, blir borte.
Kunnskapsmonokultur omfavner perspektiver som sammenfaller med konsensus om hva sann kunnskap er. Dette begrenser sterkt rammene for hvilken kunnskap som er mulig å utvikle og erverve seg. Denne begrensingen rammer alle. Den rammer forskere hvis synsfelt snevres med fremdyrking av noen tankegenealogier fremfor andre. Det rammer lærerne til elevene Vetlesen snakket med, som høyst sannsynlig lærer at det finnes ulike former for kunnskap, men i den dominerende epistemologiske rangeringen er sikker kunnskap den virkelige sanne.
Den rammer elever som har erfaringer om verden som ikke stemmer overens med hva de lærer om verdenen på skolen. Den rammer de som tar omgivelsen for gitt og det lille mindretallet som dyrker maten for alle. Den rammer ulike folkegrupper – ikke bare urfolk – og på denne måten rammer den ulike miljøer. La meg illustrere poenget mitt.
Oppdelingen av skogen
I arbeidet med doktorgraden min, forsket jeg på naturvern i et biosfærereservat i det nordlige Argentina. I dette reservatet bor urfolksgruppen mbya. Biosfærereservat som kategori forutsetter en avgrensning av skogen i bruksområder for vern og bærekraftig utvikling. Denne typen skogforvaltning basert på deling av skog i soner påvirker urfolksgruppene negativt, i og med at de er avhengige av en mye større radius med uforstyrret skog enn de avgrensede sonene. Flere mbya-folk var kritiske til måten skogen ble forstått av de ulike aktørene involvert i dens beskyttelse. En mbya-leder sa til meg: «Det virker som de tror at de samme komponentene, de samme plantene, trærne og dyrene finnes i de ulike stykkene de deler skogen i.»
Mbyaene pleide å utpeke «soner» i skogen i henhold til skogens natursammensetning og hvilken relasjon de hadde til skogsvesener, dyr, planter og steder for bosetning, i forhold til jordbruk eller hellige steder som gravsteder. Inntil for seksti år siden kunne de bevege seg fritt gjennom et stort skoglandskap som ikke var truet av avskoging på grunn av tobakksdyrking, soya, tømmerindustri og beiteområder. Det var en tid uten eksotiske treplantasjer, veier og bosetninger av småbønder. Imidlertid har konkrete endringer i det sosiopolitiske landskapet og diskurser om fremskritt begrenset deres rettigheter til tidligere territorium i Paraná, den atlantiske skogen. Begrensningene har ikke blitt mindre under det grønne paradigmeskiftet fra 1980-tallet og utover.
Vår forvaltningsplan
Diskursen rundt skogsbevaring og de offentlige dokumentene som styrer skogvern, fremstiller urfolksgrupper som viktige aktører for dens forvaltning. Dette skjer samtidig som urfolks meninger og kunnskaper i praksis ikke blir tatt i betraktning. Slik en eldre mbya påpekte:
Ikke-urfolk har en spesiell måte å beskytte skogen på [ …] de sa de hadde en forvaltningsplan for skogen, og ønsket å dele den med mbyafolket. Men mbyafolket har ikke, eller forstår ikke betydningen av en forvaltningsplan. Det er en del av vår tradisjon å ta vare på den [skogen]. De renser skogland for dyrking, planter furu, og kaller det en bærekraftig forvaltningsplan, men vi kan ikke gjøre det på den måten. Vi tar vare på steder hvor det er kochígua, hvor det er elver og guapytafrukter som må bevares for fremtiden. Det er vår forvaltningsplan, det er vår måte. Men ikke-urfolk kommer hit og respekterer ikke vår forvaltningsplan. De kommer, går inn i skogen og feller trærne. Der det er pindoty (palmeskog), hugger de dem ned. For dem betyr det ingenting. Det er forvaltningsplanen deres! (Cecilia Salinas 2017).
I takt med ødeleggelsen av skogen forsvinner også mbyaenes kunnskap om skogen. Den unge generasjonen strever med å lære både foreldrenes verden og den nye verdenen. De eldre kommenterte at på den statlige skolen lærte deres unge lite på tross av de brukte mange timer der. Feilslått pedagogikk plasserer ungene i et slags limbo. Det er en uoverensstemmelse mellom deres erfaringsverden og det de lærer på skolen. Mens skogen i klasserommet er en ressurs som må forvaltes bærekraftig, er skogen de lever i og er med, noe helt annet (Salinas 2020).
Verdiløs kunnskap
Kunnskapspraksiser som deres familier har forvaltet over hundrevis av år blir verdiløse. De lærer heller ikke godt spansk. Å beherske spansk er vesentlig for urfolkene for å kunne forsvare levemåten sin. Ved å være på skolen hver dag, der de lærer lite, går de glipp av viktig læring om mbyaenes måte å leve på. Samtidig påpekte de eldre at den unge foreldregenerasjonen var apatisk. De bryr de seg ikke lenger om å ta barna med i skogen for å lære dem hvordan de skal lage feller, fiske, sanke frukter, larver og planter for medisin, eller om andre selvbergingsstrategier når barna ikke er på skolen. Det tar ikke dem til Opy, mbyaenes religiøse hus. Så mbya-barna mister det helhetlige og relasjonelle perspektivet som involverer religiøse og kulturelle verdier, og som er grunnlaget i mbyaenes erfaringsnære kunnskap.
Det er dette sosiologen Boaventura de Souza Santos (2016) kaller epistemiside, utryddelse av kunnskapssystemer. Denne epistemisiden rammer ikke fjerne folkegrupper, men forvaltningen av biologisk mangfold som vi alle er avhengige av. Forvaltningen av biologisk diversitet skjer ikke i det abstrakte, men i lokale kontekster, slik Vetlesen har påpekt, og det skjer i samspillet mellom ulike kunnskapssystemer.
Urfolksgrupper har forstått dette for lenge siden. De har vært nødt til å tilpasse seg vold og maktutøvelse, og har måttet engasjere seg i forhandlinger mellom andre kunnskapssett under pågående koloniale forhold. Ulike urfolksgrupper opplever og forstår at de er ett med planter, dyr og landskap i dynamiske relasjoner med hverandre og miljøet de er en del av, men også med prosesser som er sammenvevd med andre samfunn, folkegrupper og kunnskapspraksiser enn deres egne.
Vitenskapens hybris
Flere eksempler viser at om ikke urfolkssamfunnene, så har i hvert fall enkelte urfolk forsøkt å dra nytte av det kreative potensialet som kontakt kan innebære gjennom utvekslinger med andre. Så ikke misforstå meg. Jeg hevder ikke dermed at urfolk er de eneste og ekte forvaltere av sine miljøer. Ikke på dette tidspunktet av historien. Når det gjelder mbya, er skogen deres mindre og ganske forandret siden mye er ødelagt eller forringet. I denne konteksten har de måtte lære seg å reevaluere mennesker, dyr og steder gjennom markedsutvekslinger.
Så for å unngå ytterligere tap av biologisk mangfold og kunnskapsmangfold, er jeg av den oppfatning at vi må omstille oss og forlate vitenskapens hybris som fornekter alle kunnskapssystemer som ikke ligner på den selv. Slik som den kongolesisk-fransk filosofen Mudimbe påpeker, er holdningen overfor andre kunnskapssystemer at «vitenskapelig er det ingenting å lære av ‘dem’ (afrikanere) med mindre det allerede er ‘vårt’ eller kommer fra ‘oss’» (V.Y. Mudimbe 1988:15). Dette hovmodet står for fall.
Spørsmål om hovmod og ydmykhet, så vel som påstander om universalitet og representasjon, tar ulike former i ulike disipliner og akademiske miljøer. Visse kunnskapsgenealogier i mitt fagfelt har vist og viser stadig åpenhet og nysgjerrighet når det gjelder å tenke med andre kunnskapssystemer enn de fra den vestlige vitenskapelige tradisjonen. Men det er et mindretall i akademia generelt som gir seg tid til en dypere utforskning. En utforskning som istedenfor å avfeie som meningsløs eller som tro det som ikke umiddelbart forstås, eller som må oversette det til en forståelse som allerede er akseptert, holder ut med det uforløste, som den feministiske teoretikeren Donna Haraway (2016) foreslår. En utforskning som senker tempoet og utsetter begrepsfestingen i et forsøk på å ikke kjøre oss inn i vante spor som resulterer i løsninger som er mer av det samme. En utforskning som gjør oss modige nok, ikke bare til å ta innover oss motsigelsene og dilemmaene, men til å forbli i de vanskelige spørsmålene.
Mot kunnskapens monokultur
Antropocen, eller det Haraway (2016) omtaler som plantasjonocen, krever transformasjon og ikke bekreftelse og opprettholdelse av de kunnskapspraksisene som også har bidratt til den krisen vi er i dag. Nye forestillinger vil oppstå i utvekslingen mellom ulike kunnskapssett uten hierarkier. Utveksling mellom ulike kunnskapssett kan provosere frem den typen tenkning som vil gjøre det mulig for oss å oppheve, eller avlære, den dominerende ontoepistemologien som majoriteten i Vesten sosialiseres inn i, og som fremdyrker monokulturen av kunnskap.
Fremdyrking av kunnskapsmangfold må ikke forveksles med essensialisering, eksotisering, romantisering og katalogisering av ulike kunnskaper som museumsgjenstander, gjort klare til et utstillingsvindu. Det handler om å innta en intellektuell holdning som åpner for den type dialog mellom ulike kunnskapssystemer som skaper muligheter for nye spørsmål og tolkninger. Det handler om åpenhet uten garantier. Åpenhet for det som overskrider, for å eksperimentere og forhåpentligvis utvide horisonten, se mer, se dypere, se annerledes. Åpenhet til å utforske ikke bare kontrastene, forskjellene, forbindelsene, begrensningene og mulighetene, men først og fremst utforske divergens uten negative fordommer.
Referanser
Blaser, M. (2010). Storytelling globalization from the Chaco and beyond. Durham, N.C., Duke University Press. / Haraway, Donna. «Anthropocene, capitalocene, plantationocene, chthulucene: Making kin.» Environmental humanities 6.1 (2015): 159-165./ Mudimbe V. UY (1988). The Invention of Africa. Gnosis, Philosophy and the Order of Knowledge. Indiana University Press / Salinas Cecilia, G. (2017). «Et antropologisk blikk på REDDs mulig grønnere fremtid.» Norsk antropologisk tidsskrift 28(2): 97-117./ Salinas, C. (2020). «The Pedagogy of Detachment and Decolonial Options: Reflections from a ‘minoritized’ Point of View». Nordic Journal of Comparative and International Education (NJCIE), 4(1), 10–25. https://doi.org/10.7577/njcie.3563 / Santos, B. d.s. (2016). Epistemologies of the South justice against epistemicide. London, Routledge.
