Den avgjørende praksisen
Klassekampen 2018, 30. juli
Intervjue av Av Torbjørn Tumyr Nilsen, Mari Brenna Vollan (tekst)
og Tom Henning Bratlie (foto)
Å gjøre norske utdanningsinstitusjoner mer mangfoldige handler ikke bare om pensum. Også hvem som blir ansatt og hvordan man forsker, er av betydning, mener postdoktor.
Akademia
Hvor mange minoritetsungdommer tar master i filosofi? Hvordan fordeles pengene i internasjonale forskningsprosjekter? Hvem får fast ansettelse, og hvem blir sjefer?
I en artikkelserie ser Klassekampen på såkalt avkolonisering av akademia. En slik avkolonisering innebærer å øke mangfoldet på pensumlistene og å ta et oppgjør med vitenskapens koloniale fortid.
Men det handler også om praktiske tiltak som ansettelser, forskningspraksis og studentmangfold, mener postdoktor Tony Joakim Sanset.
– Én del av debatten handler om hvert enkelt fags historiografiske etterslep fra kolonitiden, men en annen ting er hvilke praksiser som utøves i akademia, sier Sandset.
Han er ansatt ved Universitetet i Oslo, og understreker at han svarer som enkeltperson og ikke på vegne av sitt fakultet.
– Du kommer selv fra medisinsk fakultet. Noen tenker kanskje at denne debatten ikke er relevant for et fag som medisin?
– Det samme blir det med andre fag. Hvorfor og hvordan skal en avkolonisere kvantefysikk for eksempel? Det virker veldig nøytralt, men også der handler det om hvem som studerer, hvem som forsker og hvordan en forsker, sier han.
Pakistansk-norsk kantianer
I Norge har en de siste årene sett en utvikling hvor minoritetsungdom med gode karakterer studerer de såkalte Ali-fagene: Advokat, Lege, Ingeniør. Sandset har tidligere jobbet med studentmangfold i alumninettverket Mifa (Minoriteter i fokus i akademia).
– Å øke andelen av minoriteter som tar høyere utdanning, gjør akademia mer mangfoldig. I dag er det en opphopning på enkelte realfag, mens studentmassen på humaniora og samfunnsvitenskap er fremdeles er ganske lite mangfoldig. Min drøm er å se en norsk-pakistansk kantianer, sier Sanset.
I neste ledd er også ansettelser viktig, påpeker han. For en ting er hvem som studerer, en annen ting er hvem som når videre i faghierarkiet.
– Universitetene skal gjenspeile befolkningen. Vi trenger ikke radikal kvotering, men i ansettelsesprosesser har en jo vært veldig gode på kjønn i Norge. Men vi er dårligere på minoritetsbiten. Oppfordringen til minoriteter står i jobbannonsene, men står det bare for å stå der eller har en faktiske mål om mer mangfold?
– Følg pengene
Hvordan selve forskningen utføres er også en del av debatten om avkolonisering. Hvordan behandles informanter i ikke-vestlige land? Fordeles forskningsmidler likt med samarbeidspartnere i landet forskningen foregår i, eller forsvinner mesteparten tilbake til vestlige forskningsmiljøer? Og blir kollegaer i ikke-vestlige land sitert likeverdig?
– Avkolonisering av akademia handler om å samprodusere kunnskap, men også å dele penger. En får ofte tilslag på penger for å forske på andre, men pengene, ressursene og kunnskapen blir gjerne med tilbake igjen.
– Hva er problematisk med det?
– Enten en drar ut med medisinsk, antropologisk eller annen forskning, så bør det også skape noe der en drar. En bør ikke bare dra dit en vil for så å hente tilbake noe som bare meler egen akademiske karriere, sier Sanset, som også mener vi må bli flinkere til å invitere forskere fra ikke-vestlige land hit.
– Den viktigste valutaen på et universitet er kunnskap. Skal vi være en del av en globalisert verden er det viktig å dele denne kunnskapen.
Respekt for lokale
Cecilia Salinas er antropolog og studieleder ved fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier på Oslomet.
I fjor startet hun en «avkoloniseringsgruppe» på Blindern sammen med sin kolombianske kollega Mónica Amador. Blant temaene var avkolonisering i feltarbeid.
– Vi må hele tida reflektere over vår relasjon til de lokale. Og vi må fortsette å tenke på hvilke privilegier som kommer med vår posisjon som forsker og også at deres forståelser ikke alltid må oversettes til vestlige forståelser som like størrelser. Vi må leve med det som ikke lar seg å oversette.
– Hva er problemet med hvordan feltarbeid gjøres i dag?
– Antropologer driver mye selvransaking av eget ståsted, men vi må fortsatt jobbe med disse spørsmålene. Vi må ta i betraktning hvilke prosjekter som er interessante for lokalbefolkningen, og hvilke tanker og bekymringer de har, sier hun.
– Når vi kommer med forutinntatte ideer, kan vi bli litt blinde for det vi ser, sier hun.
Beathe Øgård i Studentene og Akademikernes Hjelpefond (SAIH) har sagt til Klassekampen at det er forskjell på perspektivet til en vestlig, hvit forsker og en forsker fra Mosambik. For Salinas er ikke det viktigste at forskere har ulik etnisk bakgrunn, men at de har det en kan kalle ulike kunnskapsståsted. Det er dermed ikke noe automatikk i at en forskers bakgrunn skaper mangfold, mener hun.
– Du kan være argentinsk forsker, men bare beskjeftige deg med kunnskapsproduksjon fra vestlige land. Da vil ikke din etniske eller nasjonale bakgrunn nødvendigvis bety noe, sier antropologen.
Hun mener dessuten at tellekantsystemet, hvor forskere får poeng for å publisere artikler i vitenskapelige tidsskrift, også må utfordres. Det er særlig de store engelskspråklige tidsskriftene som gir uttelling.
– For dem som ikke behersker engelsk så godt, skaper det begrensninger som gjør at de kanskje ikke får publisert i de tidsskriftene som gir poeng og mulighet
til å søke bestemte jobber. På antropologi ser vi at de fleste studentene på bachelornivå er kvinner, mens professorene som oftest er menn med vestlig bakgrunn. Rekrutteringspraksisene må derfor endres.
– Hvordan kan dette gjøres?
– I dag blir du vurdert på hvor mye du har publisert, og ikke på om du har undervist eller om du for eksempel kommer fra et annet land og har måttet integrere deg – noe som stiller deg i en helt annen posisjon enn en norsk eller engelsktalende forsker. Kriteriene burde endres, sier hun.
torbjornn@klassekampen.no
