Vi røyker opp skogen

Avis Nytid 2014, 23.Mai

«Tobakk ødelegger verdens skoger, men er likevel ikke del av CO2-regnskapet eller arbeidet mot fattigdom. det ser jeg i Argentinas fattige, «europeiske» provins».

Det er en for tiden en globalt økende interesse for å redusere avskoging i utviklingsland. Det mest kjente initiativet er REDD (Redusering av utslipp fra avskoging og skogsdegradering) hvor Norge bidrar betydelig. Det burde i den forbindelse settes fokus på rollen globale industrier som tobakk spiller inn i avskoging, men det skjer ikke i dag.

Fokuset i den offentlige debatten om tobakk er forbruket og dens negative innvirkning på folks helse, mens produksjonen og dens negative effekt på miljø og mennesker er fraværende i diskusjonen. Tobakk skader ikke bare helsen til de som røyker, men helsen til bøndene som produserer den. I tillegg  bidrar tobakk til avskoging og fortrenger muligheten til å dyrke mat. Det er på tide å bringe alle aspekter av tobakk inn i diskusjonen om ikke bare sigarettrøyking, men snusbruk også. Nemlig på grunn av ensidig fokus på røyking som skadelig for forbrukerens helse, har tobakksindustrien lansert snus som et verktøy for røykeslutt. Og de har lykkes i hvert fall i Skandinavia. En omfattende studie gjennomført av sosiologiprofessor Willy Pedersen og førsteamanuensis i psykologi Tilmann von Soest ved Universitet i Oslo viser at færre norske ungdommer røyker, men at flere snuser. Selv om «samlet sett er det gledelige nyheter», slik Pedersen uttalte nylig i et intervju, inneholder snus og andre røykfrie tobakksprodukter fortsatt tobakk. Og mens selskapene øker sin fortjeneste, de skadelige konsekvensene av bransjens virksomhet vedvarer.

Tobakk produksjon i Argentinsk regnskog

Noen av disse skadene skjer i Misiones, Argentina: «Du slapper ikke av før du har levert tobakken, du er konstant bekymret for skadene været kan påføre avlingen. Hvis det ikke er tørke, er det hagl eller så kan ikke den modne tobakken høstes inn fordi det regner non-stop». Den 46 år gammel bonden Jorge, forteller om hverdagens strabaser i å dyrke tobakk. Han er en av de 13 000 småskala tobakksbønder som bor i ly av en frodig subtropisk skog i den argentinske nordlige provinsen Misiones, i Guaraní kommune. Han sitter på en benk på trehusets veranda, røyker og ser bort mot åkeren sin. Et støttebelte omslutter den nedslitte genseren. Støttebeltet er et vanlig syn blant tobakksbønder som sliter med skadet rygg. Jorge har dyrket tobakk i 20 år, men er ny i området. Han og familien måtte flytte fra Colonia Aurora, en liten landsby, femti kilometer unna fordi jorda ble utarmet etter flere år med tobakksproduksjon: «til slutt, ville ikke en gang gress gro opp fra jorda. Så vi solgte tomta der og slo oss ned her. Jeg gikk på kurs for å lære å ta være på jorda. Takke være det, trengte vi kun å brenne ned få hektar av skogen vi har her. Nå opprettholder vi næringen i jorda slik at vi ikke trenger å brenne ned hele skogen». Tobakk krever store mengder næring i jorda, alternativt kunstgjødsel, for å vokse. I begynnelsen av plantesesongen gir selskapene bøndene, i form av gjeld, alt de trenger av gjødsel og sprøytemidler. Dette tilsvarer cirka 30 % eller mer av den fremtidige inntekten tobakksdyrkere får når de levere tobakken. Derfor for å redusere produksjonskostnader i form av gjødsel som bøndene ellers ville tillegge en utarmet jordlapp, har tobakkbønder ikke annet alternativ enn å brenne ned, de som har skogland til rådighet, nye skogsområder hvert tredje år. Regionen har i flere tiår vært en omfattende regnskog eid av den regionale staten. En stat som er fraværende. Slik har vært mulig for tobakksbønder å ta over nytt skogland og brenne ned nye skogspartier for å dyrke tobakk og sikre seg en god avling. På denne måten reduserer tobakksbøndene mengder gjødsel de må kjøpe fra tobakkselskapene.

Staten støtter tobakksindustrien

Den Argentinske staten anser tobakk som en svært lønnsom avling.

– Tobakksindustrien er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og velstand i den nordlige provinsen, sier sekretær for Landbruksdepartementet Lorenzo Basso. Han bekrefter at staten støtter tobakksindustrien.

Men fokuset på disse tilsynelatende fordelene skjuler fattigdom, marginalisering og ulikhet. Mens tobakk er lønnsomt for mektige grupper i industrisektoren, innenfor og utenfor Argentina, er det hovedsakelig tobakksdyrkere som tar på seg produksjonskostnadene: lønn, frø, kjemikalier, jordforringelse, vannforurensning og ikke minst helsemessig lidelse. I tillegg klarer ikke bøndene bestandig å dekke de økonomiske kostnadene for produksjonen. De siste årene har tobakksdyrkere blitt påvirket ikke bare av klimaet som på grunn av avskoging er blitt svært uforutsigbart. De blir også sterkt preget av prisfall og høye produksjonskostnader.

På grunn av alle de farlige sprøytemidlene som tobakksplanter trenger for å vokse, er dyrking av tobakk ikke bare skadelig for miljøet, men også for lokalbefolkningens helse. Cirka 5 % av barna fra familier som dyrker tobakk er født med genetiske mutasjoner som er direkte sporbare til giftene brukt på gårdene.  Folk sprayer de farlige kjemikalene uten tilstrekkelig beskyttelse, og dyrker grønnsaker og frukt langs de forgiftede tobakksfeltene. Imidlertid, farlige sprøyter er ikke de eneste årsakene til bøndenes helseproblemer. En ny rapport publisert av Human Rights Watchs viser at barnearbeid på tobakkplantasje i USA at helseskadelig. Av 141 barn intervjuet i alderen 7 til 17, nesten tre fjerdedeler av dem reporterte alvorlige symptomer, inkludert kvalme, oppkast, tap av matlyst, hodepine, svimmelhet, hud utslett, pustevansker, og irritasjon i øyne og munn. Mange av disse symptomene er en direkte konsekvens av akutt nikotinforgiftning.

Med få andre økonomiske alternativer til rådighet, er disse jordløse tobakksbøndene fanget i en ond sirkel det er tilsynelatende umulig å bryte ut av. Lokale politikere, tilhengere og motstandere av tobakksindustrien er enige i at på grunn av provinsens store inntekter fra tobakk er tobakksindustrien vanskelig å utkonkurrere. Argentina er blant verden største produsenter av burleytobakk. Denne typen er populær i sigarett- og snusindustrien. Burleytobakken har det høyeste nikotininnholdet, samt lavere surhetsgrad og sukkermengde sammenlignet med andre typer. Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet i Norge har industrien «aktivt arbeidet for å øke nikotinnivået i tobakksplantene». Å finne et passende nikotinnivå i tobakksprodukter er viktig for å opprettholde nikotinavhengigheten. Siden burleytobakken er et billigere alternativ enn andre tobakkstyper og tar lett over smaken fra andre tobakker og tilsetningsstoffer anses burleytobakken svært gunstig i sigarettsblandinger. Misiones er den største produsent av denne lufttørkede tobakken i landet. Det området som produserer mest tobakk i provinsen er også det fattigste. Regjering og lokale myndigheters fokus på sysselsettingen og inntekten fra tobakk, dekker over den ekstreme menneskelige og miljømessige skaden det gjør i provinsen.

Lukrativ avling

Tobakksindustrien baserer seg på familieproduksjon. Ett eller to familiemedlemmer registrerer seg i et tobakkselskap eller kooperativ, med et løfte om å produsere x antall kilo tobakk i året. Det hører med i kontrakten at bøndene får alt de trenger for å produsere tobakken, blant annet frø, gjødsel og plantevernmidler for en verdi som registreres som gjeld.  På slutten av sesongen, etter at bøndene har levert tobakken blir gjelden trukket fra verdien for den innleverte tobakken. Gjelden bøndene betaler er ført i amerikansk dollar, mens utbetaling blir i devaluerte argentinsk pesos. Økningene i den utenlandske valuta som oppstår mellom prisfastsetning i begynnelsen av sesongen og til tobakkdyrkerne leverer tobakken, reduserer tobakkdyrkernes lave fortjenestemarginer.  I gjennomsnitt dyrker tobakkbønder 30 000 planter. Dette gir en årlig brutto avkasting på cirka 35000 ARS (35 000 NOK). Samtidig som tobakkproduksjonen foregår, kjøper bøndene mat på kreditt til 15000 ARS i nærbutikkene. Hvis sesongen er god, kan en tobakksbonde slette gjelden både i selskapet og kolonialbutikkene. Til slutt kan tobakksbøndene sitte igjen med 5000 ARS til å dekke alle de andre årlige utgifter. Så å si slikk og ingenting for et års familiearbeid.  Jorge og familien plantet 50 000 tobakksplanter, altså cirka 5000 kilo tobakk i 2012. Imidlertid, en uberegnelig og sen frost etterfulgt av en uvanlig varm sommer og mye nedbør i innhøstningsperioden, førte til at de i likhet med mange bønder i området bare hadde gjeld da sesongen var over. De kunne ikke dekke utgiftene med de 8-10 månedenes hardt arbeid.

Cristina (20), mor til to små barn, forteller med tårer i øyne, at etter den siste innhøstningen hadde de bare gjeld igjen. Været ødela tobakkproduksjonen deres. Nå må hennes kronisk syke mann ta så mange strøjobber som mulig for å betale for jorden og for tobakkslageret de leide (burleytobakk-blader lufttørkes i åpne lagre før de er klare til levering).

Når jeg spør bøndene om fortjenesten, svarer de at selv om de kan tape penger, er tobakk fortsatt det eneste alternativet de har til å tjene penger. Og slik som de ukentlig håpefullt satser små penger i lotteri, satser de på en god tobakkssesong. Om det går dårlig er det bare å stramme beltet enda mer.

Avskoging og underernæring

Tobakk er en av de fremste årsakene til avskoging i Misiones og dermed en direkte trussel for miljø og mennesker. Mbya-guarani indianerne har levd i denne skogen i flere hundre år. Det rike mangfoldige plante- og dyrelivet i denne subtropiske regnskogen er livsgrunnlaget til Mbya-guaraniindianer som nå er direkte truet av industriell produksjon. Skogen er alt for dem. Det er deres hjem. Den gir dem mat, medisiner og materialer. Alt i deres kosmologi er en del av skogen: dyrene, gudene og åndene. På grunn av den voldsomme avskogingen kan Mbya-guarani indianerne ikke lenger leve på bærekraftig vis og heller ikke tobakksbøndene.

Underernæringen som tobakksdyrking forårsaker, skyldes at store området blir brent ned og jorda blir brukt til å dyrke tobakk i stedet for til mat. I tillegg fører den svært arbeids -og tidkrevende tobakksproduksjonen til at hele fokuset til bøndene flyttes over på dyrking av denne planten på bekostning av selvbergingslandbruk. Ett år etter smørkrise i Norge, var det i årsskiftet 2012-2013 en mye mer alvorlig kassavakrise i Misiones. Kassava er en rotgrønnsak rik på stivelse og den viktigste kilden til karbohydrater i det lokale kostholdet. For å dekke den lokale etterspørselen måtte fabrikkene kjøpe kassava fra Paraguay og Brasil og vurderte å kjøpe kassava fra Thailand og land i Afrika, selv om Misiones er en av kassavaens opprinnelsessteder.

Profitt uten grenser

Den globale tobakksindustriens samlede omsetningsverdi var 664 milliard dollar i 2010, ifølge Tobacco Atlas produsert av World Lung Foundation (WLF). Tobakksindustrien er helt klart lønnsom for de på toppen av inntektspyramiden, men industrien er også den mest dødelige industrien i verden. Tobacco Atlas rapporterer at tobakksrelaterte dødsfall har blitt tredoblet det siste tiåret. Dermed er tobakk i siste instans en økonomisk belastning for regjeringer og helse-og omsorgstjenestene. Imidlertid, på tross av forsøkene til å redusere dens forbruk, fortsetter forbruket å vokse. Det er en kjent sak den avskyelige rollen gigantselskaper spiller i manipulering av forbruk og produksjon. I Misiones er det kun to selskaper som har monopol på tobakksproduksjonen gjennom datterselskaper: British American Tobacco (BAT) og Philip Morris International Inc. Billig arbeidskraft, svekket fagforening, svak håndheving av lovverk og statlige subsidier til tobakksektoren gjør Misiones veldig attraktiv for disse gigantselskapene. Produksjon i Misiones sikrer dem en høy profitt til lav risiko.  Dårlig politisk styring og korrupsjon i Argentina sørger for resten.

Årsak-effekt

Tiltak for å verne de siste restene av den subtropiske skogen i Misiones er sterkt truet av tobakk. Den globale tobakksindustrien fører til CO2-utslipp, tap av naturmangfold, miljøødeleggelse, underernæring, barnearbeid, dårlig arbeidsvilkår og sykdom for mennesker fra produksjon til forbruk. Tobakksindustri er et tap-tap-tap og atter tapsprosjekt fra bonde til forbruker. De eneste vinnerne er de på toppen av tobakksindustriens profittspyramide.  Kanskje er det på tide å bærekraftsmerke sigarettpakkene og snusboksene: «Produksjonen av dette produktet skader miljøet og lokale bønders helse».

Sammenhengen mellom avskoging og internasjonal handel med blant annet tobakk, er klar. Men det er en avgrunnsdyp avstand i viljen til å diskutere årsak-effekt under ett og til å finne raske løsninger. Uten å anerkjenne denne årsakssammenhengen vil det bli vanskelig å få bukt med både avskoging og fattigdom.  Men som Jorge påpeker, problemet ligger i maktforholdet:
-tobakksfolka har økonomisk ressurser til å drive kontinuerlig lobbyvirksomhet for gunstige statlige reguleringer som driver industrien fremover, mens vi har ingenting. Og er ingenting.  Vi eksisterer ikke for regjeringene. De bryr seg rett og slett ikke om oss.

Heller ikke norske myndigheter ser ut til å ha Jorge og andre tobakksdyrkere i tankene i sin regnskogsatsing. Dermed fortsetter vi å røyke opp skogen i uvitenhet.

 

 

————-

Misiones

En av de 23 provinsene i Argentina. Den ligger i nordøst delen av landet. Den grenser til Paraguay og Brasil.

Ble avklart provins i 1953. Misiones hadde lenge kun status som nasjonal territorium og området var dekket av frodig subtropisk skog. I dag er cirka 35 % igjen av den og mye er forringet skog.

Flertallet av innbyggerne i Misiones er hovedsakelig etterkommere av europeiske innvandrere: Italiener, tyskere, spanjoler, polakker, ukrainere, franske, sveitsiske, russere, arabere, japanere, svensker, dansker, finsker og nordmenn. Norske innvandrere hadde Bothner, Qviding, Øveraas, Pedersen, Kleiven og Eskeland som etternavn. De, sammen med svensker, dansker og finsker, dannet det nåværende «Colectividad Nórdica» i byen Oberá, Misiones.

Snus i Norge

I 2012 brukte 25 prosent av menn i aldergruppen 16-24 år snus daglig og 11 prosent av og til. Blant kvinner var det 14 prosent og 8 prosent henholdsvis (Statistisk sentralbyrå).