Kronikk i Dagsavisen 05.11.2021
Verdens ledere lover å avslutte avskogingen innen 2030. Men vi har vært her før.
I kjølvannet av brutte løfter og forpliktelser vokser det nå frem nye løfter. Norge har brukt milliarder av skattekroner for å redde verdens regnskog i Indonesia, Brasil og Kongo de siste tiårene, men innsatsen virker forgjeves. Det klareste eksempel var Brasil i 2019. Etter cirka 25 år med skogvern har avskogingen i Amazonas sunket kraftig, men i 2019 kom et nytt negativt vendepunkt under president Jair Bolsonaros regjering. I 2020 ble det hugget ned mer på et år enn det som hadde blitt avskoget på de foregående 12 år til sammen.
Norge hadde forpliktet seg til å trappe opp innsatsen mot avskoging i u-land med 3 milliarder kroner årlig allerede i klimatoppmøtet COP13 på Bali i 2007. Skattepengene skulle finansiere klima- og skogprosjekt REDD (Reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland). Ifølge den daværende norske statsminister Jens Stoltenberg: «Dette kan gi store, raske og billige reduksjoner i utslippene av klimagasser».
Flere rapporter hadde påpekt at tiltak for redusert avskoging ville ha lavere kostnad enn mange andre tiltak. På tross av at det skjedde lite i de kommende årene, bekreftet promotorene av REDD i FNs klimakonferanse i Paris i 2015 på nytt sin tro på suksessen til programmet. Denne gangen med overdreven støtte til digitale skogovervåkingssystemer som ble antatt å styrke gjennomførbarheten til REDD-programmet og potensielt øke deltakernes ansvarlighet.
Min forskning om REDD viser imidlertid at dette er bare ønsketenkning. Data så vel som måle- og overvåkingsteknologier manipuleres og gir noen ganger ikke mer enn en illusjon av gjennomsiktighet og kunnskap om hva som faktisk foregår på bakken. Femten år etter REDD ble introdusert som klimaløsning har arbeidet med å kutte karbonutslipp fra avskoging, det som skulle være et raskt og enkelt tiltak, vist seg å være ekstremt kompleks og vanskelig å gjennomføre.
Løftene på klimatoppmøtene viser hvordan det innenfor dagens økonomiske system skapes kortsiktige grønne trender, som i kombinasjon med ønsker om økonomisk vekst skaper framtidsscenarioer som mangler forankring i tidligere initiativer som ikke har lykkes.
I «Glasgow-ledernes erklæring om skog og landbruk» står det at lederne forplikter seg blant annet til «å tilrettelegge for handels- og utviklingspolitikk, internasjonalt og innenlands, som fremmer bærekraftig utvikling, og bærekraftig råvareproduksjon og -forbruk, som virker til gjensidig fordel for landene». Grønn vekst fortsetter dermed å presenteres som den beste løsningen og kapitalisme kan fortsette som før, bare litt grønnere.
Men grønn kapitalisme endrer ikke forholdet mellom penger, miljø og menneske. Kapitalistisk utvinning og grønn skogforvaltning er ikke så forskjellige. Mens kapitalismen definerer naturen som ressurser for produksjon og forbruk, definerer globale miljøtiltak skog som karbonlager. Skog som er blitt avskoget og forringet gjennom markedsmekanismer, blir forsøkt reddet gjennom den samme markedslogikken. Reell skogsbevaring er ikke kompatibel med mer markedsutvidelse.
Kapitalistiske former for skogsbevaring skaper nye utfordringer for skogsavhengig folk, og muliggjør nye former for skogsutvinning for mektige aktører. Utvidelsen av verdensmarkedene til skogsområder, enten de gjør skogen til en vare, tømmer, kull, farmasøytiske produkter, mineralmalm) eller karbonbinding mot klimaendring, omdefinerer skogøkosystemer som kapital. En forståelse av klimautfordringene må se den sammensatte og mangfoldige interaksjonen mellom mennesker og omgivelser, og anvende en forståelse av skog som et komplekst økosystem hvor folk og dyr lever i avhengighet og gjensidig forhold.
En forståelse som ikke reduserer skogøkosystemer til elementer: trær, råvarer, biologisk mangfold, ville dyr og karbonlageret for utveksling i et globalt marked, må gjøre seg rådende; ellers vil vi fortsette å reprodusere, heller enn å endre det samme systemet som har ødelagt verdensskogene siden kolonitiden.
Historien viser oss at naturforvaltning og utvikling underlagt markedslogikken ikke er en bærekraftig løsning. Ingen reell bærekraft vil eller kan oppnås uten et dyptgripende språkskifte og i tråd med en grunnleggende rettferdighetstenkning.
En ekte forpliktelse til å stoppe avskoging krever at initiativer skilles fra markedsmekanismene og at det utvikles initiativer som stopper den viktigste kilden til problemet for klimaendring – bruk av olje. Aktivitetene til utvinningsindustri av alle former, intensivt landbruk (med sprøytemidler og kunstgjødsel) og økt urbanisering, må stoppes. Det må også forsikres at urfolk og andre skogsfolks kollektive landsrettigheter opprettholdes. Dette vil gi en effektiv beskyttelse av skogen, uten at gruve-, olje-, og tømmerselskaper får tilgang.
Et levedyktig framtidsscenario krever et annet perspektiv og en ny konseptualisering av skog, mennesker og forholdet mellom mennesker og planter og dyr. Det haster å ta i bruk kunnskap som utfordrer det begrepsmessige skillet mellom kultur og natur som ligger til grunn i den kapitalistiske markedslogikken.
Slik som Annette Bischoff har påpekt i Dagsavisen – spørsmål knyttet til klima og bærekraft må ta i bruk humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver: «Vi trenger å forstå hvordan vi handler som mennesker i verden, og hvorfor vi handler som vi gjør. Vi må erkjenne at det er de ulike systemene som binder mennesker sammen, som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av en grønnere og mer bærekraftig verden». På denne måten vil vi være i stand til å forestille oss nye fremtider som ikke reproduserer og forlenger mønstrene fra fortiden, men som forfølger nye veier som ikke er blitt tatt i bruk ennå.
