SÅR
Plakat design: Cecilia Salinas
VERNISSAGE 2. SEPTEMBER, KL 19. CAFETEATRET, GRØNLAND.
Samtale om traumer, barndom og kunst 8. Oktober, kl 19:30. Cafeteatret, Grønland.
Gjennom en serie av bilder og dikt på norsk, engelsk og spansk skrevet av undertegnede, og av latinamerikanske forfattere som blant annet Julio Cortázar, Alejandra Pizarnik, Eduardo Galeano, og den japanske poeten Shuntaro Tanikawa ønsker jeg å vekke bevissthet rundt barndom og traume og nødvendigheten av utviklingen av et sunt og friskt felleskap. Formålet med dette kunstprosjektet er å skape et rom for refleksjon på individuelt og kollektivt plan og bidra til den offentlige debatten om omsorgspolitikk for barn.
DEN USYNLIGE DØDEN
Traume kommer fra gresk «skade, sår». Ordet «sår» som substantiv betyr skade eller sjelelig smerte. Det vil si et sår på kroppen av enten fysisk eller psykisk karakter. «Sår» er også̊ et verb og betyr å legge frø i jorda. Disse to ulike betydningene fanger det som inspirerer meg og hovedformålet med dette kunstprosjektet.
Det finnes mange forskjellige typer sår. Disse sårene kan oppstå uavhengig eller avhengig av politiske, økonomiske og sosiale strukturer med lange historiske røtter. Når sårene er resultat av disse strukturene kan de forårsake ikke bare fysisk død, men en form for usynlig død eller et åtsel som forflyttes fra kropp til kropp gjennom generasjoner. Åtsel av klassisme, rasisme, patriarkalisme, sexisme, nasjonalisme, heterosexisme og elitisme flyttes inn i hjemmet og forråtner relasjoner, og skaper igjen nye sår.
GJENFØDELSE
Menneskeheten har imidlertid en evne til å gjenfødes. Den kan gjenoppstå fra de mest forferdelige ruiner. Den kan transformere åtsel til gjødsel som igjen gir næring til spirer. Jeg er antropolog og kunstner, og tematikken i SÅR-utstillingen er sterkt knyttet til mitt antropologiske interessefelt og erfaringer. Erfaringene ikke bare som forsker, men fra en oppvekst i Argentina preget av rasisme, klassisme, vold og svik i nære relasjoner, samt i utlendighet i Norge. Som forsker har jeg jobbet med utsatt ungdommer i Uruguay og blant fattige tobakksdyrkere og Mbya urfolk i nord i Argentina. Gjennom mine erfaringer har jeg lært at kunstneriske uttrykk av traumer blir viktig i møte med sårede barn.
FLERSPRÅKLIGHET
Prosjektet er basert på flerspråklighet i form av bilder og litterære tekster (dikt og prosa) på norsk, engelsk og spansk. Gjennom samspillet mellom den poetiske verbale og ikke-verbale figurative kommunikasjonen ønsker jeg å skape et rom der det vonde kan bli møtt, observert og følt på i felleskap. Kreative tilnærminger til ulike form for sår kan gi tilskueren tilgang og form til egne erfaringer, til kroppens hukommelse, og undertrykte følelser. På individ nivå kan kunst være med på å bekrefte vonde opplevelser, støtte vanskelige følelser og være med på å hele. På kollektivt nivå kan kunst skape forståelse og innsikt. Kunstneriske uttrykk er viktig i møte med et såret barn. Der sår ødelegger, fragmenterer og fremmedgjør, kan kunst være med på å integrere, samle og skape tilhørighet.
Flerspråkligheten i dikt-serien har et symbolsk aspekt. Det er en påminnelse om at sårene og deres opplevelser kan forstås som universelle. Samtidig er det alltid noe annerledes og partikulært som ikke lar seg fange av en universell forståelse. Det kan være nyanser som ikke lar seg bli oversatt til en ny kultur og kontekst. Derfor ønsker dikt i parallelt språk for dem som forstår alle tre (norsk, spansk og engelsk) og for de som kun forstår ett eller to språk, å minne om viktigheten av å være ydmyk. Ydmykhet ovenfor det vi ikke forstår og ydmykhet ovenfor det vi tror vi forstår.
TVERFAGLIGHET
Dette prosjektet er tverrfaglig i både kunstnerisk form og formidling. I forbindelsen med avslutning av utstilling SÅR, 8.10.2020, kl 19:30 skal et ekspertpanel bestående av terapeuter og kunstnere samtale om hvordan traume i barndom setter dype spor langt inn i voksenliv og hvordan vi kan i felleskap og ved hjelp av kunstnerisk uttrykk, forebygge og hele.
Maja Thune er yogaterapeut. Hun har sin egen utdanning i yogaterapi og har gitt flere bøker, blant annet “yoga som terapi”. Hun har produsert konseptet “Kjærlighet som medisin” for å skape håp og transformasjon i psykiatrien. Hun har to arrangementer i året.
Arturo Tovar er skuespiller, fotograf, filmskaper og sykehusklovn . Han er er født og oppvokst i Mexico.
https://www.sykehusklovnene.no/mot-gledessprederen-arturo-tovar-2/
Filming av Red Nose Action stuntet i Oslos`s havnebasseng av Arturo Tovar:
https://www.youtube.com/watch?v=CZsEBrRe4Bk
Murielle Silva Seguel er psykolog. Utdannet i Universidad de Santiago de Chile. Autorisert psykolog i Norge i 2005. Har tidligere studert kjønn og maskulinitet, mekling og minoritetens arbeid. Hun jobber på Bjerke Familiesenter og Helsestasjon på første linje tjenester med et forebyggende og helsefremmede perspektiv. Siden 2007 har valgt å jobbe i ulike forebyggende prosjekter med barn, ungdom og familier som lever under fattigdom eller andre utfordrende situasjoner. HUn har også jobbet terapeutisk med barn, ungdommer og deres familier med et eklektisk perspektiv. Hu er veldig interessert i studier om Norge som et flerkulturelt samfunn, integrering, vold, traume og tilknytning.
Farhia Luul Makerow har en bachelor i utviklingsstudier, er kurs- og foredragsholder om mobbing og er en forkjemper mot kjønnslemlestelseomskjæring. Hun ble nominert til Jenteprisen 2017. Prisen blir årlig delt ut til en person, organisasjon eller bedrift i Norge som har gjort en ekstra innsats for å stoppe vold, overgrep og diskriminering av jenter – enten i Norge eller ute i verden.
https://www.youtube.com/watch?v=Zj2PMXer8RE
Mange takk, Cecilia, for det du her skriver i anledning utstillingsprosjektet om sår og traume. Særlig syns jeg ditt begrep om «åtsel» er tankevekkende. Ikke bare dukker det flere eksempler på åtsel enn de du nevner opp i hodet mitt. Jeg syns også at begrepet i seg selv illustrerer hva slags arbeid med metaforer, ord og bilder som det er all grunn til å respondere på det traumatiske med, ikke minst for å ha kontakt med fenomenets eksistens i tid. Det dreier seg om noe som er for dyptgripende, formløst, innvevd i våre levende liv – «transcendentalt» snarere enn objekt for tanken – til å kunne fanges opp av «ren teori». Derfor tror jeg det er viktig at man ikke krever noen fullstendig konsistent modell om den psykososiale «logikken» i eller omkring de eksperimentelle ordene man finner eller frilegger. Med dette kan en kunstnerisk, litterær (eller hva man nå vil kalle det) bevissthet få tak i sin egen betydelighet på dette feltet, og motvirke tendensen til at slikt blir redusert til et slags kledelig, emotivt og «kulturelt» supplement – aftenunderholdning kledd i lilla – til medisinsk terminologi og psykologiske virkningsbeskrivelser.
Slik jeg ser det, krever traumets individuelle og kollektive psykologi at man tillater språk og begreper å være uttrykk og utbrudd vel så mye som appliserbare og generaliserbare termer. Selv fant jeg for noen år siden fram til ordene «agn» og «åte» for en funksjon som lokkemat som jeg selv i barndommen ble tvunget inn i for å beholde familieproblemer bak fasaden. Barn kan jo bli brukt som «lynavleder» og «fasadepynt» – et letthåndterlig «Aushängeschild» snakkes det treffende om på tysk – i tjeneste for de voksne og deres problemer. Med begrepet «agn» syntes jeg at jeg kom ett hakk nærmere egne erfaringer, og så jeg for meg slikt fullstendig hudløst slakteriavfall som man noen ganger bruker til å lokke skalldyr inn i fangstredskap. Hvis de voksne får lokket den store krepsen inn i buret, slipper de å bli overfalt eller kompromittert selv, og det barnet som blir brukt som agn eller åte, blir da definitivt behandlet som dødt stoff, nemlig «åtsel». Dette siste og kanskje mest groteske har jeg ikke tenkt så mye på før ditt bidrag.
Jeg syns det er interessant at din ide om åtsel bringer tankene i retning av at slikt som rasisme og sexisme er en slags indre, traderbare spøkelser mellom generasjonene. Jeg har langt mer tro på den tanken enn på de foretrukne, medikaliserende begrepene i dagens dominerende diskurs om rasisme, terror og såkalt radikalisering, der det katastrofale nesten alltid relateres til en «gift» eller «smitte» – man hører også landbruksmetaforisk om «ugress» – som ligger på det verbale nivået for «meninger» og «ytringer». Denne svært utbredte fortolkningen inviterer så vidt jeg kan se til en forestilling om at vi alle i utgangspunktet står som tabula rasa – uten fortid og barndom – ved siden av hverandre og kan eksponeres for enten «farlige» eller «sunne» meninger og ideologier, alt etter som hvordan informasjonsstrømmen faller seg eller styres på internett. Går det tilstrekkelig mengder «gift» fra skjermen og inn i ett sinn, åpnes det for massakre.
Denne måten å se tingene på – som jeg ikke bare vil kalle a-historisk, men i sin kjerne utpreget barndomsfornektende – har vært hegemonisk fortolkningsskjema både blant politikere, mediefolk og intellektuelt kommentariat i Norge i hvert fall siden 22. juli, ytterligere konsolidert etter Manshaus-attentatet i fjor. Nå om ikke før kaller
dette i seg selv på en analyse vil jeg mene. Jeg tror det vil være i samklang med ditt prosjekt her, Cecilia, å hevde at det dreier seg om en kollektiv fiksering i handlingsorientert og pragmatisk retning, som i bunn og grunn består av traumefornektelse: Man griper til mekaniske og instrumentelle tenkesett for liksom å «fikse» (blant annet gjennom ønsker om sensur og skolering i «riktig» tankegang) det som majoriteten egentlig ikke våger å møte med følelser som sorg, indignasjon og sinne.
Hvis man ser verden for seg som bestående av et antall device-brukere og et antall meninger med snilt eller slemt fortegn i elektronisk trafikk mellom dem, har man konstruert et scenario som fremstår som mulig å beherske på instrumentelt vis. Traumefornektende vil dagens norske offentlighet av all makt absoluttere slike pragmatiske, «få noe gjort»-perspektiver, slike oppfatninger av virkeligheten som omfatter «redskaper» og punkter å sette disse inn. Har ikke det å «få noe på plass» vært selve omkvedet i det manifest dysfunksjonelle hastverket omkring offentlig minnekunst etter 22. juli? At egentlig så mange av oss kjenner psykologien i dette – hvem har ikke vært gjennom en agerings-fase av handling og fiksing før man blir i stand til å føle, sørge og rase – illustrerer i seg selv hvor vanskelig og ensomt det kan være å bryte gjennom en flink normalitet og kanoniseringen av handlekraft framfor det å sutre eller henge med hodet. Kong Harald har fremdeles rett i at vi «ikke er blitt sinte ennå», men noe nær fullstendig taushet rår om at dette nettopp utgjør fundamentet under dagens strålende konjunkturer for det å skulle fikse hverandre med «tiltak» og «intervensjoner».
Jeg vil påstå at den offentlige situasjonen i Norge hermed viser utpregede dissosiative trekk: Både hva Behring Breivik og Manshaus angår er det veldokumentert at det dreier seg om hårreisende historier om omsorgssvikt, mens det med henvisning til disse i dagens Norge etableres en stadig mer øredøvende vekselsang om at det egentlig morderiske er «farlige meninger» og «ekstrem høyreideologi». Det nærliggende uttrykket «tragedie» for å beskrive dette umuliggjøres fordi konnotasjonene av fiksjon, spill og scene kolliderer med det nakne alvoret i saken. Like forutsigelig som det digre offentlige spørsmålstegnet om hvorfor «vi intet har lært» fram til august-attentatet i 2019, var det utbyttet av økt skråsikkerhet som vi med statsministeren i spissen umiddelbart etterpå begynte å ta ut, nemlig at det er og blir «retorikken» og «meningene» som er problemet.
Enten det er som kunst, som individuelt opprør hos den som ikke lenger vil holde tyst, eller som intellektuelt arbeid i en annen forstand – jeg er sikker på at alle bidrag som vedstår seg at det traumatiske faktisk fins bidrar til å bøte på de dårlige betingelsene som i dag rår for å komme inn på og løse opp det som faktisk ligger bak ekstrem vold. Å synde mot gamle og nye fornektelsesstrategier – å se det traumatiske bare som et rykte satt ut av sveklinger, en unik skjebne hos bestemte stakkars «sårbare» og «utsatte» klienter eller hos visse juridisk sett utilregnelige forbrytere – å bryte gjennom dette er å innrømme at det traumatiske er her, en like kollektiv, individuell, nåtidig og tidsovergripende problematikk. Det dreier seg om et menneskelig faktum som blant annet gjør at offisielle versjoner, gangbar kode og rollefordeling slett ikke er bra nok for oss, men dette fører dessverre snarere til skjevt fordelt lidelse enn til opprørsk frihet til å bringe sannheten for dagen.
Å gjøre ting som innrømmer det traumatiske er å innrømme det mest sårbare, fremfor alt barndommen. Så nært, men for den dominerende voksenvirkeligheten så enormt vanskelig og flaut. Ved dette er vi kommet fram til det problemkomplekset som ikke bare er avgjørende for det inter-ideologiske og inter-religiøse fenomenet terror, men også for det som har enorm rekkevidde i min og din helse – folkehelsa generelt.
«Ord dreper» – hvis man kunne se norske kultursider de siste ti år i fugleperspektiv, vil dette være en av overskriftene som står fram, parallelt med mang en bedyrelse om at bilder og karikatur som noe «farlig». Men noe av det viktigste ved kunsten har vel alltid vært å lure, svikte og undergrave platonsk-klassisk-religiøse forståelser av ord, bilder og «meninger» som direkte korrespondanse med virkeligheten (mental eller materiell), ja undergrave nettopp slike styringstekniske ideer om informasjon som vi nå ser gjenreist i forbindelse med digitaliseringen av offentligheten. Hvis jeg skulle tillate meg å låne ditt ord «åtsel» inn i dette resonnementet, Cecilia, tror jeg at jeg vil si at det egentlige åtselet er den selvforakten og autoritetstro underkastelsen som traderes fra voksen til barn i generasjoner når barn på forskjellige måter tråkkes på, og som den unge voksne senere finner påskudd, rasjonaliseringer og kamuflasjestrategier for å agere ut som vold, nemlig når vedkommende leser eller hører allskens verbalt formulerte «meninger», ja alt mellom Mein Kampf og dagens aggressive svineri på «det mørke internett». I langt mindre grad enn voldens og det ondes arnested, er dette en butikkhylle for barske ting å kalle det, det som er alt annet enn barskt og tøft, tvert i mot bare sårt, fælt og uendelig ensomt.
Under overskriften «postmodernisme» het det seg akademisk at ord bare er tekst og lyd, men siden årtusenskiftet er det som om dette har slått om til sin rake motsetning, slik at ord plutselig er blitt selve den reddende eller drepende hånd. For kunstens og den intellektuelle virksomhetens vedkommende i denne situasjonen: For å ikke å skusle bort kraften til å fortsette undergravingen av slike avskrekkende fortolkninger av hva ord, bilde og tanke er – nå et intet eller alt, djevel eller engel, som i bunn og grunn representerer en sabotasje av uttrykksevnens nødvendige anarki – tror jeg det er viktig å insistere på forskjellen mellom kunst og terapi, eller også kunst og sosialpedagogikk. Et stykke på vei kommer man ved å si at kunsten er en sone der mening, ord og bilde oppstår snarere enn foreligger for «følging», «fremming» «scenenekt» eller andre former for forvaltning, uansett hvor gode intensjoner oppsynet med det hele kan skilte med. Litt lenger kommer man kanskje ved å si at kunst likevel ikke er en spesialleveranse, men påminnelsen om at når noe oppstår og kommer til, er det mer vesentlig enn den trafikken, kommunikasjonen og «formidlingen» som kan bedrives med det etterpå. Og ikke minst en påminnelse om at det siste uten det første ville være en dødsdans. Å stå for dette, er å stå for det som barnet med hele seg kjente som avgjørende, nemlig å kunne snakke, tenke og vise annerledes. At vi er blitt voksne, la det bety å huske dette ved å gi blanke blaffen i enhver moral som mener at alt man sier, tenker og viser skal kunne stå seg i vitenskapelige, juridiske og politiske sammenhenger.