"Turning shit to gold": Samtale under boklanseringen av diktsamling SÅR

23.November 2025

Anarres Bokkafe

Transkripsjon av samtale mellom Diana Fynbo og Cecilia G. Salinas

Samtale

Diana: Velkommen! Hyggelig å se at et så herlig sted som dette her er fylt opp med så mange fine folk på en regnværsdag. Ikke noe som er bedre enn det, enn at vi samles og deler et felles rom.

Så velkommen. Mitt navn er Diana Fynbo. Og jeg skal sammen med Cecilia her i dag ta dere med på en samtale om bruk av kunstneriske midler i helbredelse av våre sår. Ved bokhyllene ser dere utstillingen. De bildene som dere ser her, er illustrasjonene som man også finner i boka.

Samtalen kommer til å vare sånn ca. 40 minutter og så vil vi avslutte seansen med en sang fra en sanger med samiske bakgrunn. Jeg vil starte med å lese noen dikt.

Cecilia, boken er en personlig reise, men den er jo mye mer også. Kan du ta oss inn i denne reisen?

Cecilia: Ja, det er en reise kan du si, mange års levd liv, både gjennom barndommen, ungdomstida, det å vandre til Norge, men også gjennom ikke minst det å være antropolog. Alle de teoriene jeg har lest, men også alle de feltarbeidene om sensitive temaer jeg har gjort. Alle de møtene, de intime samtalene jeg har hatt med folk. Og det er på en måte alt dette oppsummert i denne boka. Årene i terapirommet … Årene også i den terapeutiske yogautdanningen jeg tok med Maja Thune. Så det er … kan man si, en personlig bok, men samtidig ikke… jeg kaller den en fiksjon eller autofiksjon. Noen har spurt meg om dette er min historie. Og jeg tenker det er egentlig uinteressant om det er min historie. Det er historie om en maur som foretar en lang reise og prøver å finne seg selv. Jeg ønsker ikke at folk skal sitte igjen med en tanke om at dette er en personlig historie, oh så trist, det er historien til Cecilia, eller oh det er vakkert det er historien til Cecilia. Jeg ønsker at historien, denne fabelen, skal gi gjenklang i leseren, at boka skal skape nærhet med enn avstand. Hvis folk tolker dette som en biografi da har de skapt avstand, det handler om bare meg. Så jeg håper på noe annet.

Diana: En autofiksjon, sier du….. Du har brukt et billedlige språk gjennom noe som er allment, som sår, det å ha sår og også dyrelivet, insekter. Og boken er også skrevet på to språk. Du tar jo også det perspektivet. Det at vi kan tenke og føle på to eller flere språk samtidig. Og også det å være i kontakt med flere kultur, og sin opprinnelse. Jeg vil lese noen dikt. Du på spansk og jeg på norsk.

Jeg har lest dette flere ganger, men det å lese det høyt … det rører meg så dypt…. og som sagt, denne boka er skrevet på to språk. Og vi får være med mauren inn i forskjellige minner. Minner som kommer i hitt og pine. Som jo ofte er slik våre sår fremtrer. Vil du si noe om hvorfor det tospråklige?

Cecilia:  Og som antropolog lærte jeg tidlig at kunnskapen vi, antropologen erverver og utvikle er preget av hvem vi er, er vårt kjønn, klasse, bakgrunn generelt, av hvilke privilegier jeg har og ikke har og avkolonisering lærte meg at vi er også preget av hvem vi tenker med, hvem vi er i samtale med, og om internalisering av kolonialisme. Da jeg studerte antropologi ble jeg ikke undervist at kunnskapen jeg utvikler er preget av kroppen min. Hvilke blikk bærer jeg med meg i kraft av hvem jeg er i denne kroppen?  Dette lærte jeg av å lese avkoloniseringsteori. Jeg også ble bevisst på språk da jeg ble født ble jeg frarøvet morsmålet. Morsmålet til min mor. som er guaraní. Min far hadde allerede blitt frarøvet det samme morsmålet.  De lærte meg spansk. Dette henger sammen med språk-polikken i Argentina og forhold til urfolk.  Det koloniale prosjektet har vært veldig vellykket kan man si, i å frarøve folk sine morsmål. Og det er veldig mye makt og avmakt i å kunne forstå seg selv på sitt eget språk, eller ikke forstå seg selv på sitt eget språk. Så for meg spansken kommer etter morsmålet. Så kommer jeg til Norge og her er det norsk og engelsk som erstatter spansken min. Og så gjorde jeg i 2021 feltarbeid blant nordmenn med minoritetsbakgrunn, hvor de også har mange av disse opplevelsene med språk, slik jeg har. Det var nordmenn med mange bakgrunner, bakgrunner fra og i hele verden. De bærer med seg mange språk, og vi pratet mye om hvor vanskelig det er å være mer … som en antropolog sier … å være mer enn én og mindre enn to. Så derfor var var det viktig for meg å skrive denne diktsamlingen på to språk samtidig. Det er kanskje til tide ikke grammatisk riktig. Kanskje er det noen feil. Jeg ville gi denne språkdimensjonen til karakteren, til mauren, som ikke er meg, men som bærer med seg mye av mine erfaringer i møte med denne verden.

Diana: Hvis vi tar dette inn i det terapeutiske rommet … hvordan er det når du bærer minst to språk, og terapeuten kan ikke den andre, har du lyst til å si bitte litt om den erfaringen?

Cecilia: Mange ganger blir det uforløst. Og særlig hvis terapeuten ikke har det perspektivet.

Hvis vi snakker om psykoanalyse, som er basert på språk, så det er klart at da er det vanskelig. Man må finne riktig terapi, form, metode.

Diana:  jeg er pedagog og har tatt videreutdanning i terapiarbeid med kunstneriske midler.

Målet mitt om to år så skal jeg da være kunst- og uttrykksterapeut. Foreløpig så har jeg veldig mye kunnskap om det å lede grupper, og hvordan grupper kan være også en … i et terapeutisk rom og bruke kunstneriske midler, hvordan vi kan bruke kunsten til å stabilisere og regulere nervesystemet. Ikke bare i deg selv, men også i et samspill med andre. Når vi kommer i de situasjonene hvor terapeuten mangler både den kulturelle bakgrunnen og språket, det er faktisk ikke bestandig mulig for en enkeltterapeut å skulle ha kjennskap til både kultur og språk. Men det er jo da kunsten et utrolig bra verktøy. For målet med kunsten i et terapeutisk rom er å komme i kontakt og vekke sansene våre, ta oss inn i det ubevisste. Det som hodet og det logiske ikke kan lede oss til det vi bærer.  Og det er vel slike prosesser du har hatt en del a-ha opplevelser i din vei ikke sant? For eksempel, i det du krystalliserer tittelen på boka, “sår”. Slik du har fortalt meg det er gjennom en kunstnerisk prosess ordet kom til deg. Sår er det vi har, sår…. vi bærer dem. Men du sier også noe så vakkert som at det er også det vi sår, at sår er et verb! Kunne du satt litt ord på denne reisen fram til at ordet ‘sår’?

Cecilia: Jeg skrev de første diktene i 2013.l Men det var under pandemien at jeg begynte å skrive for full. Samfunnet var nedstengt. Da hadde jeg muligheten, og mange historier kom til meg. Jeg begynte et feltarbeid året etter og det var ganske krevende også. Jeg møtte nordmenn med minoritetsbakgrunn, mange med dype traumer, dype sår. Også i min antropologiske praksis, som i den kunstneriske, er jeg veldig opptatt av ikke å ha så mange begreper som definerer fenomenet jeg studerer eller det jeg har lyst å male eller tegne, på forhånd. Og det var i en slik prosess at ordet sår kom til meg.  Jeg begynte å tenke med dette ordet som dukket opp for meg. Jeg søkte  på det etymologiske opprinnelse til ordet traume og da fant jeg ut at traume kommer fra gresk, og at på norsk det greske ordet oversettes til  sår. ‘Sår’ er et substantiv, men jeg hadde også lært at sår er et verb. Jeg sår, jeg legger frø i jorda. Så tenkte jeg at traumene bærer denne dimensjonen også, et sår eller skade kan spire. Så et sår kan være mer. Det kan være gjødsel til noe annet enn bare et sår, hvis vi klarer å hele, så klart. På spansk har vi ikke et slik ord. Derfor heter boka på spansk, “der såret spirer”. Jeg liker å tenke at sår er et verb. Det er bevegelse i det. Det er ikke noe statisk.

Diana: så selv om vi har et veldig vakkert resultat her, så er det det sår som er meningen, at sår er en prosess, at man skal være i bevegelse. Jeg liker også å tenke at det er noen annet i fokus her, og det er å møte såret og møte ’symptomet’ fremfor å prøve å fjerne det eller ikke forholde seg til det. Linda Meyer, som har doktorgrad i arbeid med traumer, spesielt med flyktninger…Hun pleier å si  ‘turning shit to gold’. Og det er akkurat det å jobbe i det terapeutiske rommet med kunstneriske midler handler om. Å komme inn til de ressursene som vi sitter med. For det er mye å hente inn i oss. Sånn er ikke ofte når vi møter en terapeut i det ordinære terapeutiske rommet, hvor det er terapeuten, og kun ordene som brukes som verktøy. Og så er fokus på det å medisinere og på å få rask fremgang. Mens kunsten, den hjelper oss i å være her og nå. I kroppen. Og stole på prosessen. Som du Cecilia også var inne på her. Og….. du har et bilde i boka hvor er den (Diana ser seg rundt i rommet)….bildet med skilpadden.

Cecilia: Der! (Peker på motsatt siden av rommet hvor bildet henger).

Diana: du bruker skilpadden…. som den som rommer mauren. Jeg vil stoppe litt. La oss stoppe å tenke på dette «Skilpadden rommer mauren».

Cecilia: Jeg skal fortelle litt også til de som ikke har lest boka ennå. Det er en diktsamling, men jeg kunne også … Altså, jeg mener den boka bryter med form og innhold. På alle mulige måter. Det er en fabel i dikt form. I fabler er insekter eller dyr som karakterene. Her er det samme. Det er en maur som treffer mange forskjellige insekter og dyr i reisen.

Som representerer mange typer mennesketerapeuter eller liksom terapeuter, og denne skilpadda rommer mauren, som du sier. Det sies på norsk, noe jeg elsker, at man må romme seg selv for å kunne romme andre. Det handler om tålmodighet, det handler om tid, og det handler om evnen til å lytte. For å kunne gjøre det, må man romme seg selv først, jeg mener for å kunne omfavne andre i andres problemer eller sår. Vi alle har sår. Noen kanskje har litt mindre, noen har store og dype sår. Hvisdu ikke rommer dine sår … Det er veldig lett å forte deg til å gi råd…. til kanskje ikke orke å høre. Skifte samtaleevne … fortelle den som ikke spurte om råd, «gå i terapi», istedenfor å bare lytte, fordi i realiteten handler om deg og det at du ikke kan romme dine egne sår. Og det er det denne skilpadden handler om for meg. Jeg prøver å uttrykke tid med skilpadden, langsomheten, være i stillheten sammen..

Diana: Nå vil jeg gjerne ta dere med inn på en nydelig beskrivelse på det motsatte. En som ikke forstår noen ting. [Diana leser]

Diana: Dette med tålmodighet …gjennom boka forsøker mauren å hele tiden si “jeg har mistet veien”  og møter da på bl.a. denne form for terapeut. Og så har vi en annen terapeut. Eller en nabo, ja, kollega kanskje.

Jeg vil også si at behandling av traumer trenger kunsten. Men ikke all kunst er terapeutisk, det handler hvordan det brukes. Når en maler, eller tegner, kan være bare med verktøyet. Men i møtet mellom traume og kunst er i det samspillet at det skjer noe. Og det er i det vi ser og betrakter, det som oppstår, at vi kan oppdage det tredje. Det vi ikke er klar over at vi bærer på. Du og jeg har egentlig ikke snakket i detaljer om din bakgrunn. Men hva jeg har forstått av Cecilias reise ved å få lov til å se på hennes illustrasjoner og dikt. Og gjennom det så har vi funnet noe felles. Fordi i min historie ligger det også noen store sår. Så leser jeg boka og det har for meg vært magi. Og sånn er det også kunsten kan hjelpe til, da blir også terapeuten mer enn ledsager, eller en som skal gi mange råd. Hvilke klemmer kommer man inn når en får mange råd ikke sant?

Cecilia: Ja, man forkaster utforskningen. En helningsprosess krever at man ikke forter seg til et resultat, et resultat som på andre hvis kan kanskje hjelpe deg en liten stund, men du løser ikke det som er roten i problemet. Den anerkjente psykologen Garbor Maté sier at traumer er ikke det som skjedde, men det som skjedde i deg idet det vonde eller vanskelige inntraff. Når dette vonde inntreffer og noe blir ødelagt og man ikke klarer å sette disse bitene sammen igjen, trenger vi da tid til å utforske. Vi trenger ikke råd. Vi trenger bare å… danse sinnet, skrike sorgen, tegne, rive noe i stykker. Vær i fellesskapet, bruke tiden til å bli kjent med såret, før vi kan gå videre.

Diana: Tiden løper fra oss. Kan du si noe om boka og tematikken… det er veldig politisk også.

Cecilia: I Norge snakker vi ikke om det vi strever på et dypere nivå. Vi treffer kollegaer som kanskje har mindre elle større sår, men det å si «jeg går i terapi» eller jeg sliter med traumer er noe som tilhører det privatsfæren…. i Argentina er vanlig å snakke om sånt. Jeg synes vi klarer ikke å skape bru over våre sår og verden om vi ikke snakker om det, om vi ikke skape felles refleksjonsrom …. vi kunne kanskje bli mer solidariske, mer empatiske, bedre….bedre sammen om vi gjorde det. I Norge har vi veldig få rom til å gjøre det.

Diana: Og et fattig språk … Det er det som gjør at man kanskje snakker forbi hverandre òg. Den som bærer på sår ønsker om å bli holdt, ta imot, å få et følgesvitne iegen prosess. Mens den som skal hjelpe en, spesielt i det psykiatriske systemet, ønsker jo bare at du skal …fort….bli fort ferdig. Sånn at man kan komme videre.

Cecilia: Det er et behandlingstilbud i Norge som heter ‘raskt tilbake’…. det sier ganske mye.

Diana: Dette er noe du og jeg snakket om, dette med vår frustrasjon over … samfunnet som tenker at traumer er noe man bare skal bli ferdig med. At du liksom bare … Du går nok antall timer og snakker, eller du begynner å trene, at du gjør alle de riktige tingene, så skal traumene forsvinne. Men forsvinner de?

Cecilia: Ja, det er slik dessverre. Og derfor ønsker jeg med boka mi åpner rommet, at boka mi ikke skal leses som at der er “bare” for folk som har traumer i forstand av mentale utfordringer eller mentale helseutfordringer. Men jeg vil at den skal være for mange, jeg ville bringe temaet til det større samfunnet. Temaet er veldig politisk for meg. Jeg har skrevet akademiske artikler om dette, mer indirekte, så dette prosjektet bærer med seg et ønske om å åpne opp, nå andre lesere. Hvordan kan jeg bruke et annet språk til å snakke om dette, gjør det mer alminnelig enn  kunen nisje hos noen få?

Diana: Nettopp derfor tror jeg er det viktig med den grunnleggende forståelsen av hva en traumer er … traumer er ikke noe som forsvinner. Vi kan ikke fjerne det som har skjedd, men vi kan lære oss. Og vi kan tilegne oss verktøy som gjør det enklere å leve med det.

Og som gjør at vi får en bedre opplevelse av oss selv i det livet som er å bære på traumer.

Her bruker jeg ordet traumer, men vi kan bruke ordet sår, vi kan bruke ordet sorg, vi kan bruke ordet smerte. Og det vil alminneliggjøre det mye mer enn ordet traume. Traume, dette ordet skaper nervøsitet i Norge.

Obs! Dessverre er tiden ute. Da vil jeg veldig gjerne få lov å bare avslutte med noe som er veldig viktig, apropos helende verktøy. Fordi i terapi bruk av kunsten handler det jo om å tilegne seg verktøy som hjelper personen til å regulere ned nervesystemet. Da er begrepet ‘trygt landskap’ noe som blir brukt. Som vi bruker ved å bruke vår forestillingsevne. Når du får et aktivert nervesystem, skal du kunne raskt gå via forestilling til et trygt sted. Og ved at du visualiserer det, så kan nervesystemet roe seg seg.

Da vil jeg gjerne avslutte med dette diktet:

Dette er et eksempel på et trygt landskap for mauren!

Tusen takk!