UTROP, 8.6.2021

Rasismen gjennom historier og ulike kontekster endrer drakt og legitimeres på ulikt vis, skriver Cecilia Salinas i dette innlegget.

Jeg var 17 år første gang jeg hørte om Edvard Munch. Jeg gikk andre året på kunstskolen Escuela municipal de Bellas Artes de Lomas de Zamora i Buenos Aires i Argentina. Året var 1997. Susana Matas, min kunsthistorielærer, fortalte oss om Munch og hans kunst med begeistring og innlevelse. Munchs malerier gjorde dypt inntrykk på meg, nesten like mye som Vincent Van Goghs. Jeg lærte av han var revolusjonær i sitt estetiske uttrykk og en av opphavsmenn til kunststrømningen ekspresjonisme. 

Vil komme Munchs verker så nær som mulig

Kombinasjon av fargepalett og motivene grep meg – livets syklus, lidenskap, kjærlighet, undertrykkelse, sorg, sykdom, død. Jeg husker godt bildet av Arbeidere på hjemvei. Jeg elsket det kunstneriske uttrykket. Det rokket noe ved min opplevelse av et annet bilde jeg likte så godt: Manifestación y Desocupación (Demonstrasjon og arbeidsledighet) av den argentinske maleren, Antonio Berni. Det var en tid i mitt liv hvor jeg kjente en dyp fremmedgjøring og utenforskap. I retrospektiv kan jeg si at jeg kjente mye angst, men angst var ikke en del av det argentinske vokabularet, så det er kanskje ikke så rart at jeg fikk en så sterk umiddelbar forbindelse til Munch. Munchs verk ga form til en ungdoms ordløse komplekse følelsesliv.

Antonio Berni: Manifestación y Desocupación (Demonstrasjon og arbeidsledighet). Temperamaling på burlap, 1934. Foto © Fundación Malba
Edvard Munch: Arbeidere på hjemvei. Olje på lerret, 1913-1914.Foto © Munchmuseet

I mange år var Munch det eneste jeg visste om Norge, så jeg var i ekstase da jeg besøkte Munchmuseet i Oslo for første gang i 2000. Like etter fikk jeg en bok om Edvard Munch av den engelske professor i kunsthistorie David Loshak, som jeg fortsatt har. Jeg har bladd i den med jevne mellomrom. Nesten like ofte som jeg har besøkt Munchmuseet. Selv om jeg ikke er Munch-ekspert, og heller ikke har lest mye om verken ham eller om hans verk, har jeg stirret meg blind på hans malerier. Jeg får aldri nok og vil verkene hans så nært som mulig, slik jeg forestiller meg en maskiningeniør er nysgjerrig på hvordan de ulike delene i en maskin fungerer.

Gripende og urovekkende 

Derfor var utstillingen Gi meg et navn en stor overraskelse. Jeg hadde nemlig aldri verken sett eller lest om bildene av mannen, av afrikansk opprinnelse, kjent i utstilling som Sultan Abdul Karem. Den ukjente mannen som kom til Norge med det tyske, menneskefremvisende sirkuset Hagenbeck som var på turné i Oslo i 1916, ble Munchs modell og motiv på flere malerier. Jeg dro til museet med den positive forventningen at jeg skulle oppleve den samme Munch, som jeg har gjort så mange ganger før. Den Munch som vekker malelysten i meg og gir meg inspirasjon. 

Gi meg et navn var imidlertid gripende og urovekkende på uventet vis. Munchs bilder, som jeg ble presentert for i min ungdomstid, var alt annet enn fjerne og eksotiske, noe de fort kunne ha blitt siden Norge var et ukjent sted lang borte. Tvert om, kunstneren ble et forbilde for en mørk jente på den andre siden av Atlanterhavet. Men i møtet med bildet «Kleopatra og slaven» i Gi meg et navn, tenkte jeg hvordan jeg hadde  reagert om jeg hadde blitt vist og forklart for eksempel dette verket, eller «Neger i grønt skjerf» (Tittel til vurdering) og om hvordan Munch ble kjent med modellen.

Munchs verk ga form til min ungdoms ordløse, komplekse følelsesliv.

Edvard Munch: Kleopatra og slaven. Olje på lerret, 1916. Foto © Munchmuseet

Som 17 år var jeg nemlig preget av rasismen jeg ble utsatt for i Argentina på grunn av mitt utseende, hudfarge og fenotype. Hadde jeg sett på Munch med samme begeistring?  Hadde jeg vendt tilbake til ham om og om igjen? Det er umulig å vite. 

Økt forståelse – mindre polarisering

Jeg er ikke skuffet etter å ha sett Munch med et nytt blikk, kanskje fordi jeg ikke er overrasket over å ha bli kjent med dette ukjente aspektet ved hans kunstneriske virksomhet. Det er tross alt så mange fremtredende figurer i kunsthistorier eller i historie generelt med lignende fordomsfulle og rasistiske holdninger. 

Så Gi meg et navn har heller fått meg til å reflektere over tid. Utstillingen minnet meg på at til og med de såkalte revolusjonære, visjonære, eller ukonvensjonelle er barn av sin egen tid. De kan bryte noen konvensjoner, men fortsatt reprodusere andre; som i dette tilfellet hvor Munch er med på å opprettholde fordommer og forestillinger om mennesker som så annerledes ut enn han selv. 

Først og fremst bekreftet utstillingen for meg også at dagens hverdagsrasisme må sees i lys av historie, og i samtale med gamle og nye fortolkningsrammer. Rasismen gjennom historier og ulike kontekster endrer drakt og legitimeres på ulikt vis. 

Derfor anser jeg Gi meg et navn som en utrolig viktig og vellykket intervensjon i den komplekse rasismedebatten i Norge. Ved å tilrettelegge et rom for refleksjon om konteksten der og da og her og nå, håper jeg og tror at utstillingen bidrar til økt forståelse, og forhåpentligvis mindre polarisering i det norske samfunnet.